Bon Iver på Sentrum Scene 3.november

"Is there a fucking fire in here?!?" Kathleen Edwards
uttrykker sin frustrasjon over røykmaskinene midt
under åpningnummeret.

I forigårs var jeg i Oslo og så Bon Iver spille konsert på Sentrum Scene. Med en oppvarmingsartist som fra begynnelsen fikk publikum til å le, juble og komme i veldig godt humør, var Sentrum Scene torsdagskveld dømt til å bli en bra konsertaften! Å bruke store ord når det gjelder artister jeg absolutt elsker er vel heller noe jeg ikke kvier meg for, og derfor kan det vel hende at når jeg sier en konsert var fantastisk, så tar kanskje folk det med en klype salt. Og det skal man, for all del. Men TRO MEG når jeg sier at Bon Iver var mer enn fantastisk!




Jeg har vært på en del konserter i løpet av året, som noen av dere vet, og jeg har i løpet av min karriere som over gjennomsnittlig musikkinteressert sett noen store (både nasjonalt og internasjonalt sett) band og artister live (Muse, Coldplay, Jamie Cullum, Thomas Dybdahl, Bernhoft,  Sufjan Stevens, Kaizers Orchestra, Madcon m.f.). Men ingen, ikke engang Coldplay (og det kommer fra ei som liker Coldplay VELDIG godt!) har gitt meg en så god konsertopplevelse som den på torsdag! I mangel på norske ord som passer: MINDBLOWING! Et band (eller kanskje jeg bør si orkester?) på ni mann som alle spilte to instrumenter eller flere hver, og alle sang! (Ikke samtidig nødvendigvis, men alle sang/koret på en eller flere sanger i løpet av konserten.) Helt vilt at det går ann å være så utrolig dyktige! På scenen stod det sikkert opp over 50 ulike musikkinstrumenter, deriblant to slagverk (ja, det var TO trommiser!), sikkert 20 gitarer, mer enn fem ulike blåseinstrumenter, to fioliner, x antall perkusjonsinstrumenter, tre eller fire synth'er, og sannsynligvis flere instrumenter også som jeg ikke husker. Så klart, ni mann klarer ikke å spille på alle instrumentene samtidig, men alle instrumentene var i bruk i løpet av konserten.

re:stacks ble spilt og sunget som solonummer
av Justin Vernon. Nydelig!

          Og Justin Vernons vokal! For å si det sånn, veldig få menn kan synge så lyst og allikevel beholde mannemann-appeal'en sin. Jeg pleier ikke å henge meg opp i hvordan folk høres ut når de prater, men å ha en så dyp og mandig stemme når man prater og å høres som en engel når man synger, dét er ikke noe man finner folk som gjør hver eneste dag. Utrolig fascinerende! Og harmoniene sangmessig - wow! Jeg følte av og til at jeg fikk innblikk i hvordan det kommer til å være i englekoret i Paradis. No kiddin'! Lydbildet og lysshowet passet også utrolig godt sammen. (Fordelen med å sitte på galleriet er at man får helhetsinntrykket på en helt annen måte enn nede rett foran scenen, pluss at man får, som sagt, sitte).

Skinny Love - "my my my!"

Set lista begynte med intet ringere enn første sangen på Bon Ivers nyeste plate, Bon Iver, nemlig nydelige og majestetiske Perth. Naturlig nok ble de fleste sangene fra Bon Iver spilt, men også publikumsfavorittene re:stacks og  Skinny Love fra For Emma, Forever Ago var så klart med, samt andre låter fra tidligere utgivelser. Gåsehud, hjertesorg og stormende forelskelse er et stikkord som beskriver hvordan konserten med Bon Iver gjorde inntrykk på meg. Jeg begynner sjelden å grine på konsert, det har kun skjedd én gang før, på Bernhoft & KORK da de spilte Stay With Me med omskrevet tekst i etterkant av Utøya-angrepene. Men på torsdag satt jeg virkelig med tårer i øynene flere ganger. Så vakkert var det! Jeg savnet kun én sang, Blindsided. Men man kan jo ikke få alt man vil her i livet.

Alt i alt, dette var en konsert for kongelige! (Bokstavelig talt så vell som metaforisk, kronprinsparet var der nemlig! Og Bård Tufte Johanssen, men han er jo ikke så kongelig at det gjør noe da.)